Historien til Juventus



                                                          
Historien startet i rosa

I Torino i 1897, bestemte noen studenter seg for å starte et lag. De betalte 1 lire hver. Juventus har utviklet seg til å bli ett av verdens beste og mest berømte fotballag. Den første storhetstiden begynte på 1930 tallet og førte til 5 seriemesterskap på rad.  Det som fikk Juventus til å bli verdens kjent var gull epoken som startet i begynnelsen av 1970 tallet og varte til midten av 80 tallet.  I løpet av den perioden vant Juventus alt i Italia, Europa og Verden.

Torino klubben har siden 1924 vært styrt av en av de rikeste familiene i Italia nemlig Agnelli familien,eiere av Fiat, Ferrari og IFI.  Det startet med Edoardo og senere tok sønnen Giovanni (L’avvocato) over og nå broren til Giovanni, Umberto Agnelli.  Juventus hadde fra 1924 til 1994 stor tilknytting til Fiat konsernet til familien og  Juventus er et bedriftslag og et aksjeselskap.  I 1994 så tok Umberto over for Giovanni og det betydde at Juventus gikk fra Fiat til Umbertos eide selskap IFI.  Men Den Gamle Damen har ikke alltid vært så kjent.  Historien til Juventus begynner sånt...

Det er 1 november 1897. Noen studenter fra Torino gymnaset (liceo classico) Massimo D' Azeglio bestemmer seg å gi liv til et fotballag som kan spille i toppen.  Guttene var mello 14 og 17 år og de fant på dette mens de satt på en benk i Torino.  Grunnen var at vennene ville ha det gøy og spille fotball.  Initiativet ble tatt av Edoardo Bosio, en rappresentant for tekstilvarer, som kom hjem fra en reise i England med en fotball.

Det var vanskelig å velge navn på laget og noen av forslagene var: «la Cisalpina», «Forza e salute» og «Vigor et Robur».  De kalte klubben «Sport Club Juventus».  De første kampene ble spilt i hvite drakter, men de ble snart byttet ut med en rosa skjorte med krage.  De første kampene ble spilt på Piazza D’Armi og klubblokalet ble stadig skiftet.  Det første klubblokalet var i en stall eid av brødrene Canfari. De finner ut at det holder å gi 1 lire hver for å dekke utgiftene.  Men de var for optimistiske: utgiftene blir større enn ventet og brødrene Canfari, som er blant dem som startet klubben, spør om hjelp fra pappa Eugenio.

Han elsker sport og er eier av et rikt verksted: han forstår dem og gir dem penger.  Når budsjettet er på plass igjen i Torino klubben er framtiden sikret.  Men etter 2 år blir både drakter og styre skiftet.  Fra Nottingham, takket være hjelpen av en av medeierne i klubben Goodley, kommer den nye Juventus trøya. Det var Mr Savage som kom med 15 svarte og hvite drakter som var like Notts County sine (Nottinghams andre lag).  Shortsen og sokkene er hvite.  Reservedraktene er gule med blå shorts og gule sokker.  Draktene blir brukt med stolthet.  Klubben blir døpt på ny.  Det offisielle navnet er «Juventus Football Club».  Juventus debuterer i serien i 1900.

Fra Sveits kommer det imidlertid en ny president.  Han heter Alfredo Dick og har mye penger.  Å Juventus slår til og vinner sitt første seriemesterskap i 1905.  På vinnerlaget, der alle er amatører, finner vi malere (Durante), ingeniør studenter(Armano og Varetti), arbeidere (Waity og Squire) og poeter (Donna)...  Men selv om han vant seriemesterskapet så varer ikke Alfredo Dick lenge.

Han blir beskyldt for å ville forandre navnet på laget og for å ville selge svarte og hvitt utstyr og tjene penger på Juventus.  Han blir tvungen til å gå og harde tider kommer i møte.  Etter at Alfredo Dick fikk sparken så stiftet han fotballklubben Torino og tok med seg alle de beste utendlandske spillerene for å irritere Juventus.  Etter første verdenskrig så blir keeperen Giacone og backene Novo og Bruna de første Juventus spillerne som spilte for Italia. Det går nesten hele 20 år før den avgjørende løsningen kommer.  Familien, som hadde gjort Fiat stor, bestemmer seg for å gå inn i fotballen.

Det er 1924 og Edoardo Agnelli tar over som president.  På denne tiden så fikk Juventus også sin egen stadio i Corso Marsiglia pga stadig økende publikumstall på kampene.  Stadion kan ta ca 20.000 tilskuere.  Edoardo Agnelli får stor suksess.  Han vinner 6 seriemesterskap og hele 5 på rad.  Det var det store Juventus laget i begynnelsen av 1930 tallet.  Kanskje det beste laget noensinne.  På 30 tallet fikk også Juventus sin debut i Europacupene i daværende Europe Cup (Champions League).  Juventus hadde ikke hellet på sin side, men klarte allikevel å komme til semifinalen hele 4 ganger.

Edoardo Agnelli slår også til med noen store spillerkjøp.  Etter det meget turbulente kjøpet av Viri Rosetta (som ble kontaktet direkte av Juve fordi kontrakten holdt på å gå ut, fikk lov til å spille med en gang i Juve av fotballforbundet, ble senere suspendert når Genoa anket saken og måtte kjøpes på nytt noen måneder senere for 50 tusen lire kontant), stopper han ikke der.

Han sparker den skotske treneren Aitken og kaller inn Carcano som tar med seg en stor stjerne, Giovanni Ferrari.  Etterpå flere storkjøp: argentinerene Cesarini og Orsi og italienerne Mario Varglien og Vecchina.  Maskinen som fortsetter å produsere seriemesterskap kan to år senere benytte seg av en annen argentinsk stjerne, forsvareren Luisito Monti.

Men det Juventus laget er ikke bare Sør-Amerikansk, det er også laget til strafferedderen Combi og farfallino (sommerfuglen) Borel som blir toppscorer i serien to år på rad.  I 1935 tar eventyret slutt.  Juventus sørger over Edoardo Agnelli som omkommer i en flystyrt.  Mange nye presidenter prøver seg uten suksess.  12 år går før den andre historiske løsningen.  22 juli 1947 tar Gianni Agnelli over kommandoen fast bestemt på å gjenoppbygge storlaget.

Store spillere kommer til laget: John Hansen, Praest, Martino, Viola, Muccinelli og Ferrario som ble «blåst vekk» fra Milan.  Det er klart at med stjernene så kommer også i Scudetti (seriemesterskapene) tilbake.  Men når advokaten Gianni Agnelli slutter å styre Juventus direkte blir det på ny mørke år for Juve.

Dermed så sender familien, som var blitt lei av å vente, broren til Gianni, doktoren Umberto Agnelli.  Det er 1956-57 sesongen og Agnelli junior finner ut at laget mangler en ving og en spiss. Han er på jakt etter to stjerner som kan spille i lag med lagets store stjerne, Boniperti.  For å finne spissen så spør han Peronace som var en stor kjenner av engelsk fotball.

Peronace sier bare et navn, waliseren John Charles, storscorer i Leeds.  Etter en lang kamp med presidenten til Inter Angelo Moratti så kjøper Juventus Charles for 105 millioner Lire.
For å finne en venstre ving så spør Umberto Agnelli Cesarini om råd.  Også denne gangen kommer bare et navn fram.  Navnet til Sivori.  Sivori koster litt for mye for de tider (190 millioner lire), men Agnelli som vil vinne slår til.

Tiden har vist at å kjøpe de to var noe av det lureste han kunne gjort og at Peronace og Sivori anbefalte rett.  Men det Juventus laget som var veldig rikt på utendlandske stjerner hadde også store italienske talenter.  Giampiero Boniperti, som da var på tampen av en utrolig karriere, den største av alle.  Boniperti hadde fra debutten (2 mai 1947 mot Milan) til han siste kamp (10 juni 1961 mot Inter) spilt hele 444 kamper (alle med Juve) og scoret 178 mål.  «Bonis» rekorder står den dag i dag og skal bli vanskelige å slå.  I 1958 fikk Juventus, som første lag i Italia, påsydd en stjerne på drakten som symboliserer 10 serie-mesterskap.

Ett år senere så la Boniperti opp litt tidligere enn ventet i 1961 pga krangler med «bråkmakeren» Sivori.  Samtidig samme året så sluttet Umberto Agnelli som president.  For tredje gang når familien forlot Juventus så ble det på ny mørke tider.  Juventus vinner bare ett seriemesterskap i 1967.  Det seriemsterskapet ble vunnet pga treneren Heriberto Herrera og den utrolige tabben til Sarti som førte til at Inter tapte i Mantova.

Det var Herrera som holdt Juventus laget oppe ellers så kunne sesongen like godt vært en flop.  Familien har det ikke kjekt lenger og for å finne tilbake vinnersmaken så bestemmer de seg for å gi kommandoen til Giampiero Boniperti siden han hadde vært den mest trofaste spilleren mot Juventus noensinne.  Agnelli familien så på ham som et slags medlem i familien.  Boniperti blir utnevnt til president 13 juli 1971.

Etter at Armandino Picchi døde noen måneder før så fortsatte Boniperti å benytte tjenestene til Italo Allodi (som snart ble byttet ut med den tidligere lagkameraten til Boni, Pietro Giuliano).  Trener jobben blir gitt til et utrolig fint menneske, Cestmir Vyvpalek.  Juve vinner to seriemesterskap på rad.  Det Tredje seriemesterskapet blir vunnet med Parola som trener.  Etter det så bestemmer Boniperti for å finne en langsiktig løsning med å finne en ung trener.  Valget faller på Trapattoni som kom til å vinne alt som var mulig å vinne og litt til.

Juventus foretar to meget kloke valg på spillerfronten: vekk med Anastasi og Capello og inn med Boninsegna (33 år) og Benetti (31 år).  De to gir flott spill, mål og 2 scudetti.  Il Trap (som vant 6 seriemesterskap på hans 10 første år i klubben) begynner best mulig.  Som følge av Bonipertis program så blir spillere som Zoff, Rossi, Cabrini, Scirea, Tardelli, Brady, Bettega, Virdis, Boniek og Platini hentet inn...

Kjøpet av franskmannen Michel Platini kom som en stor overaskelse.  Det var advokaten Gianni Agnelli som selv forhandlet seg fram til kjøpet av Platini (som noen år tidligere var blitt nektet av Inter som beskrev han som «ødelagt»).  Platini kom senere til å bli både favorittspilleren og gullgutten til Gianni Agnelli.  Kjøpet kom som en overraskelse fordi på den tid bare var lov til å ha 2 utlendinger og alle trodde at i 82-83 sesongen så skulle det være Brady og nyinnkjøpte Boniek.

Liam Brady som hadde storspilt de to sesongene han hadde vært der ble selvsagt skuffet, men siden Brady var en person med stil så avsluttet han også med stil og uten å krangle.  I siste serieomgang når Brady allerede vistte han skulle bli erstattet av Platini, så satte han inn den avgjørende straffen borte mot Catanzaro som førte til at han vant sin 2 scudetto på 2 år i Torino klubben.  Dette var Juventus sitt 20 seriemesterskap som førte til at de stolte kunne bære 2 stjerner på brystet (hver stjerne symboliserer 10 seriemesterskap).

Juventus fansen får aldri tid til å lengte etter Brady.  Platini storspiller: 2 seriemesterskap, Serievinnercupen (natten til den forferdelige Heysel tragedien), World Club Cup, Cupvinnercupen, Coppa Italia og Den europeiske supercupen ble alle vunnet med Platini.  I tillegg til dette så ble Michel toppscorer i Serie A hele 3 år på rad (bare Milans Nordahl hadde klart dette før) og Platini ble også kåret til Europas beste spiller 3 ganger.  Michel Platini er kanskje den største spilleren i hele Juventus historien og det sier litt om «L’erua» som han ble kalt.

I mens så gjorde Trapattoni seg klar til å slutte av sin første Juventus epoke.  Trapattoni vendte tilbake til Milano for å trene Inter.  Boniperti overlater Juve til treneren Rino Marchesi som ble beskrevet som taktisk lik Trapattoni.  Men det utvikler seg til å bli vanskelige sesonger.  De nye utlendingene:Rush, som scoret bøttevis med mål i Liverpool, de to sovjeterne Zavarov og Aleinikov og Rui Barros fra Porugal skulle alle bli store stjerner.  Den ene endte opp med å spille verre enn den andre.  Verst av alle Rush som hadde måltørke for første gang i karrieren.

Heldigvis så kjøpte Boniperti opp gode italienske talenter.  Casiraghi ble kjøp i sameige fra Monza for 3,5 milliarder lire og Schillaci ble kjøpt fra Messina for 5,5 milliarder lire.  Men de to er ikke nok.  Juventus vinner ikke lenger og Boniperti er lei.  5 februar 1990 så forlater han noen måneder før planlagt Juventus.  Resultatet av hans første epoke i Juve: 14 seriemesterskap (5 som spiller og 9 som dirigent) i tilleg kommer alle cuper det gikk an å vinne.

Familien Agnelli utnevner advokaten Chiusano som president og Vice-president til Montezemolo som får i oppgave å modernere klubben og laget.  Dino Zoff som hadde tatt over som trener etter Marchesi, ble sparket (selv om han vant coppa Italia og UEFA-cupen) til stor skuffelse for fansen til fordel for «sonemannen» Maifredi.  Ut går Zavarov, Aleinikov og Rui Barros inn kommer tyskeren Hassler og brasilianeren Julio Cesar (som advokaten var imot pga han syntes han var treg).  Men det store kjøpet kommer innenlands fra: Roberto Baggio fra Fiorentina (for daværende rekordsum ca 80 millioner kroner).

I starten så er det bånn gass i innspurten så er bremsen i bånn.  Resultatet er katastorfalt: 7 plass i serien (som førte til at Juventus for første gang på over 30 år ikke fikk delta i Europa cupene), utslått i Europa og Italia.  Montezemolo blir sendt tilbake til Ferrari og familien Agnelli kaller tilbake Boniperti som på ny kaller tilbake Trapattoni.  Fra Sampdoria så blir Vialli hentet inn for en sammenlagt daværende rekordsum på 160 millioner kroner.

To andre plasser og et UEFA cup trofeèt på 3 år holder ikke for en klubb som Juventus.  Enda flere utskiftninger blir foretatt.  Familien bestemmer seg for å ordne opp selv og Umberto Agnelli spiller en viktig rolle rundt laget.  Imidlertid med Umbertos inntreden i Juventus så går  litt over halvparten av aksjeselskapet Juventus over fra Fiat til Umbertos eide firma IFI.  IFI styrer driften av klubben, mens Fiat bare var medeier.  Boniperti vender til politikken i EU parlamentet og Trapattoni prøver seg i Tyskland.  Bettega, Giraudo og Moggi trer inn i styret og de gir trenerjobben til Marcello Lippi.

Resultatene kommer med en gang både sportslig og økonomisk.  Med nye spillere som Ferrara, Deschamps og Sousa så kommer «Il scudetto nr 23» som Juve hadde ventet utålmodig på i hele 9 år i tillegg til Coppa Italia nr 9.  Året etter var målet å vinne Champions League «skikkelig» etter at det ikke var noe glede ved å vinne cupen når 39 mennesker mistet livet.  Roberto Baggio gikk til Milan og Alessandro Del Piero fikk den tunge arven.  Oppdraget ble nok en gang fullført og Juventus løftet Champions League trofeèt opp mot himmelen, i en fantastisk kveld den 22 mai 1996 i Roma, dedikert til Andrea Fortunato, Gaetano Scirea og alle ofrene i Heysel tragedien.

Generalforsamlingen 28/10-96 fikk historiske følger.  Det ble bestemt at innen 30 juni 1997 så skulle IFI (Umberto Agnellis selskap) kjøpe ut Sisport-Fiats aksjer som er 42.22% av Juventus.  Det betyr at neste år vil 99,53% av Juventus være eid av IFI.  Fiat vil da ikke lenger ha noe å gjøre med klubben etter tett samarbeid siden 1924 da Edoardo Agnelli, far i Agnelli familien og president av Fiat, var president i klubben.  Fiat hadde etter Edoardos død ikke hatt ansvaret for driften i klubben før i 1986 da Fiat bestemte seg for å kjøpe seg inn på ny i klubben.

Grunnene til dette er at Fiat må konsentrere kapitalen på produksjonen og at Fiat ikke lenger hadde noe å gjøre med driften av klubben som er overtatt av IFI.  Denne nyheten kom overraskende for det hadde gått rykter om at presidenten i Fiat Cesare Romiti ville komme tilbake for fullt i Juventus.  På generalforsamlingen kom det også fram at Juventus vurderte å gå ut på aksjemarkedet.

Den gamle damen er tilbake.


                    1930-1935:Det beste laget noensinne
                            «La Juve del quinquennio»

Situasjonen
Etter at Serie A Ble bare en avdeling i 1929 så var det født mang nye lag som kom til å bli store.  F.eks Fiorentina, Roma, Inter og Napoli.  De eneste store lagene på den tiden som tålte denne nye konkurransen var Torino, Bologna og Juventus.

Familien Agnelli og Fiat
At Juventus var eid av familien Agnelli som eide Fiat gjorde at Juventus hadde gode garantier for framtiden.  Etter at familien kjøpte Juventus så styrte de klubben på en moderne måte.  De sørget for at klubben ble forsynt med klassespillere og dette gav resultater.  Forsvaret var bygd opp rundt Combi (keeperen), Rosetta, Caligaris.  Denne trioen holdt hele den fantastiske fem års peroden.  På midtbanen, etter at pionerene Bigatto og Barale hadde lagt opp, spilte brødrene Varglien, Mario og Giovanni.  I tillegg til dette kom den store stjernen fra Argentina som var naturalisert italiener, Luisito Monti.

Spranget
1929 var det avgjørende året.  Fra Argentina kom Raimundo «Mumo» Orsi (kom 12 mnd etterpå pga transferproblemer med FIFA) og Renato Cesarini.  Orsi var en fotballartist og dribblekunstner.  En venstre ving som la opp til mange og scoret mange mål.  Utvilsomt en stor stjerne.  Cesarini var en midtbanespiller med typisk sør-amerikansk touch og stor spillerforståelse.  Den første sesongen med bare en avdeling, 1929-30, vant Inter foran Genova og Juventus på tredje plass.

Sesongen etterpå begynte resultatene å komme.  Om sommeren ble Giovanni Ferrari, geometrsik midtbanemann fra Alessandria som i karrieren vant 8 scudetti med 3 lag (Juve, Inter og Bologna), og Giovanni Vecchina, spiss fra Padova som siden ble utkonkurrent av «Farfallino» Borel, kjøpt inn til Juve.  Juventus ble seriemester i 1930-31, 1931-32, 1932-33, 1933-34 og 1934-35.

Brikkene faller på plass
De viktigste rollene på banen var nå dekket av spillere som var et hakk bedre enn alle motspillere og den vinnende taktikken ble garantert fra treneren Carlo Carcano.  Han var en meget dyktig og moderne trener som i tilleg var en dyktig atletisk preparatør.  Dyktig nok til å få den viktige oppgaven, fra lanslagstrener Vittoro Pozzo, å sette opp treningsprogram til Italia foran VM i 1934.

Etter som årene gikk kom det også flere stjerner til laget.  Til midtbanen kom i 1931 den sterke Luigi Bertolini.  På høyre kant etterfølgte  Federico Munerati og den lille brasilianer Pietro Sernagiotto.  På midtbanen etter VM i 1934 kom Pietro Serantoni, som kom til å bli en meget viktig brikke for Italia i VM 1938, mens Teobaldo Depetrini som var Juventus fan på livsstid var en spiller som kunne spille over alt.

Storscoreren
Det store funnet i 1932-33 sesongen het Felice Placido Borel 2, sønn av en av pionerene i Juves historie.  Han ble kalt «Farfallino» som betyr sommerfugl på grunn av hans måte å spille på, lett og elegant i bevegelsene, så forskjellig fra de andre stjernene Piola og Schiavio.  Han scoret utrolige 60 mål på de to første sesongene i hans karriere, med rekorden 29 mål på 28 kamper i hans første sesong.

Han var et fotballfenomen uten like.  Synd at han bare fikk et par mislykkede forsøk på landslaget.  Landslagstrener Pozzo foretrakk kraftige spillere «alla Ravanelli» foran mer slepne spillere «alla Del Piero» som gjorde at det ikke var plass til Borel som ble topp-scorer i serie A 2 ganger.

Spillesystemet
«La Juventus del quinquennio» som det Juve laget blir kalt, ble en legende etter å ha dominert og vunnet 5 seriemesterskap på rad fra 1931 til 1935 som er en rekord.  Juventus hadde en bestemt måte å spille på.  Foran keeperen Combi så hadde de to backer (Rosetta og Caligaris) som klarerte vekk alt som kom deres vei.  De var fulle av temperament og var ikke redde noen.  Foran dem så hadde man 3 defensive midtbanespillere.  Varglien 1 på høyre og Bertolini på venstre.  Deres oppgave var å stoppe motstandernes vinger.  I midten låg lagets store stjerne Luisito Monti som stoppet alt og sendte ballen framover.  De to sentrale på midtbanen, Cesarini og Ferrari, sørget for å styre spillet og slå pasninger til vinger og spissen.  Vingene, Munerati og Orsi, gikk ofte rett på mål, men la også inn til spissen Borel 2 som scoret målene.

Europa
Det eneste negative med det fantastiske laget var at de ikke klarte å hevde seg i Europa.
I den perioden eksisterte det bare en cup og det var den prestisjefulle Sentral Europa cupen.
Deltagerne var fra Italia, Østerrike, Ungarn og Cecoslovakia som var de beste nasjonene (utenom Storbritannia) på den tiden.  Juventus kom aldri lenger enn semifinalene og måtte vente til 1977 før de vant et Europa cup trofe.

Historiske personer
På Juventus laget så var det fullt av historiske personer.  Orsi var fiolinist på en nattklubb før han kom til Juve, Combi var kjent for å ta og redde straffer, Ferrari vant 8 serie-mesterskap med 3 forskjellige lag, Cesarini grunnla «Zona Cesarini» ved å score et mål i sluttminuttene og Borel 2 satt scoringsrekord.  Alle spillere som den dag i dag er historike sammen med de andre på «La Juve del quinquennio».

                                                      Ideallaget

                                                            1.Giampiero COMBI

2.Virginio ROSETTA                                                                               3.Umberto CALIGARIS

4.Mario VARGLIEN 1                         5.Luisito MONTI                          6.Luigi BERTOLINI

                                        8.Renato CESARINI  10.Giovanni FERRARI

7.Federico MUNERATI                  9.Felice BOREL 2                  11.Raimundo ORSI

Trener: Carlo CARCANO
Meritter: Seriemestere 1930-31, 1931-32, 1932-33, 1933-34, 1934-35.
 

                                                     
 



COPYRIGHT: DANILO PAPARAZZO.